Jeg sluttet å løpe, fysisk. Så skjedde det noe med meg.
Uroen. Timene i sengen, helt stille med øynene lukket.
Armene langs siden av kroppen, kalde og tunge.
Hode leter etter ro, kroppen etter varme.
Lytter til lyden av vinden som flytter
rundt på de øverste bladene,
de svever et sekund.

..: Herman :..

det er så vanskelig
for den som elsker
å gå ved siden av
den som bare er
glad i..

..: starten på noe fint :..

Jeg kjenner starten på et smil i munnviken når jeg tenker på deg, og sakte lar jeg smilet bre seg over hele ansiktet ♥ forsiktig lukker jeg øynene og kjenner varmen fra deg. Smilene våre møtes i et kyss og jeg føler meg lett svevende.

..: .. :..

Navnet ditt, alltid etterfulgt av en stillhet.
Tiden etter deg, målt i evighet.
Minnet om deg, fylt av kjærlighet.

Jeg vet, det er patetisk.

..: luxus :..

jeg har kanskje ikke all verden med kunnskap, men jeg vet litt om ganske mye. Siste skudd på kunnskapstammen handler om dyrt sengetøy og mascara. Ikke gråt deg selv i søvn med mascara på vippene.. det går ikke bort fra puta. Ikke engang på 90 grader.

..: sukk :..

Jeg tenkte noe sånn som at jeg kunne like han, veldig godt. Helt til han dro inn snørret, smilte og aldri spyttet.

..: øde :..

Noen ganger trenger
bare en person å mangle
for at hele verden skal
virke øde

..:smarte damer:..

”du er.. .. ikke så lett å få tak i”
”nei vel”..
”jeg vil gjerne intervjue deg, i forbindelse med en sak jeg jobber med”
”ja vel”
”kunne du tenke deg å stille opp på det”?

..

”hallo” (?) Kunne du tenke deg det?
”nei, egentlig ikke”

”men du stiller opp på langt mer alvorlige ting, det er derfor jeg vil intervju deg”
”ja vel”
”hvorfor gjør du det”?
”hva da”?
”det du gjør, for andre”
”hvorfor ikke”?
”ja, du tenker kanskje sånn, men det er det jeg lurer på, hva får deg til å tenke sånn”?
”sånn”?
”ja, det er veldig hjertelig”
”ja vel”
”så hvorfor”?

..

”hallo” er du fortsatt der”?
”ja”
”vil du ikke svare”?
”nei”
”nei vel, jeg skjønner”

Smart dame må jeg si..

..: sjalusi :..

På bussen sender jeg en sms til en venn, noe om at jeg hater kvinner med barnevogner. Jeg lar skoen rulle over grusen på gulvet, prøver å få ut litt av aggresjon. Later som jeg er rolig og avbalansert. Jeg går av bussen og han ringer, lett ler meg inn i øret. Jeg legger ut om den traumatisk opplevelsen som er verdens minste bagatell, opplevd av meg, helt uten perspektiv. For sannheten er at jeg hater de ikke, jeg syntes mange av de er verdens søteste nybakte mammaer. Som stolte strever rundt i byens trange, våte og fulle gater. De drar på de enorme barnevognene med det mest dyrebare de eier i. De truer meg, rett og slett. Jeg skulle selv være en av de, og den skuffelsen av å ikke være det gjør meg litt bitter og veldig utolerant. Det er veldig ubehagelig, derfor jeg erkjenner jeg det.. for første gang i mitt liv er jeg sjalu.

..: bare oppgitt :..

Det er to ting her i livet man ikke trenger å jobbe for, hybelkaniner og at tiden skal gå. Først nevnte kommer av seg selv, og tiden går –som vi alle vet- alt for fort. Og for min del, så er det alltid sånn at når jeg må jobbe med noe, så tror jeg konsekvent at jeg har valgt feil. I eksamenstiden når jeg må jobbe for å få pensum inn i forståelsen, så tror jeg alltid at jeg har valgt feil fag. Dette på tross av mine 9 år på samme fakultet. Når han som er kjæreste sier at jeg har en feil og at vi må jobbe oss gjennom dette, da har jeg åpenbart valgt feil gutt. Det er jo til syvende og sist meg det er noe feil på, det er jeg som må jobbe med meg selv for å innse at livet ikke bare blir servert. Jeg får det, med den muligheten til å leve det. En slags jobb, som betaler seg i alle de herlige øyeblikkene. Jeg føler at jeg er på et konstant jobbintervju med meg selv, hvor jeg ikke blir enig om arbeidstid og fordeling. At det skal være så vanskelig å velge riktig.