..: bare en prikk, noen ganger :..

Det er bare våren sier han, den gjør det med oss alle. Og jeg nikker, smiler til han og sier at antakeligvis er det bare våren. Det er ikke bare-bare, for den setter meg helt ut av virkning. Noen kan like gjerne sette meg på pause. Også går jeg hjem, prøver i alle fall, men jeg ender opp med å sitte som en dust på gresset bak slottet. Jeg gråter mine lite modige tårer og syntes både våren og livet er et dårlig konsept. En dame spør meg om det går bra, og aller mest vil jeg si nei, jeg sitter vel ikke her å gråter hvis det går bra. Hun fortjener bedre, så jeg leter frem et ja, et smil og til slutt ett takk. Det er ikke mangel på de som bryr seg om meg, men mangel på de som forstår.

Jeg samler meg, bokstavelig talt. Tar tingene mine med meg og går veien mot hjem, der jeg bor sammen med noen jeg egentlig er veldig glad i, men som jeg skuffer stort, så mange ganger at jeg ikke holder telling lengre. Det ringer fra lommen min, jeg legger hånden på telefon å kjenner at det ringer, men jeg kan ikke svare. Gråt i halsen og tårer i hendene. Det ringer igjen, og jeg vet det er en mamma, som bryr seg om meg. Hun ringer alltid to ganger, fordi hun vet at vesken min rommer et lite stykke Afrika. Et negerbarn og kanskje en bongotromme på gode dager.

Innledende ord som ”hei skatt, er det fint med deg” gjør at jeg ikke klarer å holde tårene i hendene, de faller mot bakken og jeg sier nei, det går egentlig litt dårlig, faktisk elendig hvis jeg skal være ærlig. Følelsen av at jeg mister grepet om alt, gjør at jeg gir litt opp. Jeg slutter å tro på alt det jeg brenner for, jeg leter ikke etter smil og hele veien tenker jeg bare på at det er tull det vi driver med. Det å være menneske, for et unødvendig konsept. Men jeg sier ikke det.. jeg svarer det går greit, og at pollen holder på å ta over livet mitt.

Alt som er vaskelig skjer på denne tiden. Jeg slutter å virke, ønsker meg bort. Egentlig til hvor som helst , bare ikke der hvor jeg er selv. Jeg holder ikke ut å dele tid med meg selv, og den jeg er når det er vår. Det er litt for mye av alt akkurat nå, og jeg klarer ikke å få fotfeste. Jeg skjønner meg ikke på høstdepresjon, gi meg et hefte om vårdepresjon og jeg sklir sikkert rett inn i alle avsnittene. Hvis jeg bare kunne få være et avsnitt i noen mnd, eller et punktum. Jeg kan nøye meg med en prikk.

..: små herligheter :..

Det finnes jordbær på butikken nå, jeg tror ikke de er dyrket på ekte vis. Men det gjør ikke noe. Jordbær gjør en forskjell – som i at det er sommer på vei. Når jeg lukker opp døren på jobb slipper jeg en stripe sol inn på gulvet, det lukter lett sommer og jeg kjenner at fregnene våkner under huden min. Snart tror jeg gresshoppene synger i trærne, gresset kiler meg mellom tærne og at alt vil føles enkelt. Jeg skal ikke si som sist, at sommeren er min. Jeg nøyer meg med å si at sommeren kommer og at jeg tar det jeg kan få, av sommeren altså.

..: Noen ganger :..

Vi deler hemmeligheter så store at pulsen min slår dobbelt bare jeg tenker på det. Vi snakker om veien, og at vi, som dem vi er må ta de slagene som kommer. Jeg føler meg tidvis lamslått av livet. Det er ikke noe annet en følelser, på innsiden av hele meg. Følelsen av å være fanget i han sitter ennå igjen, og jeg fortelle meg selv at akkurat det må jeg leve med. Aldri vil jeg få følelsen av hele han tilbake, og det beste jeg har av han nå er den delen av han som alltid vil være min. Det eneste riktige jeg kan gjøre er å forklare det, utlever en del av meg selv som gjør meg veldig sårbar.

Jeg stille han spørsmål jeg ikke tåler å høre svaret på, og aldri før har han hvert mer ærlig. Svarene kommer som små kniver et sted mellom hodet og magen. Det er den følelsen av at noe kan være så riktig og feil på samme sted, en følelse av å være slått når du trodde du var uslåelig. Ved målstreken ved jeg ikke om kvelden har tråkket sti for fremtiden, eller om det er så håpløst som det føles. Det er akkurat som om mine deler ikke passer sammen lengre. Jeg passe ikke sammen med han.

..: de øyeblikkene :..

Jeg synger høyt, går barbent hjemme, spiser en kurv med jordbær til frokost. Bare fordi jeg kan det. Og jeg syntes det er fantastisk. Jeg ville ikke sammenligne det med et kyss fra han du akkurat har forelsket deg i, eller følelsen av at det blir vinter midt i våren du har startet. Men alle de små tingene, som kanskje oppleves som små selvfølger er egentlig de beste små øyeblikkene. Så forbigående og så små at du ikke tenker over det. Man vil alltid huske de største øyeblikkene, når din beste venninne forteller deg at hun er gravid og du holder på å falle av stolen fordi blir så glad. Når han forteller deg, midt på natten at han elsker deg litt, fordi du har gitt han en bit av deg selv. Den dagen du står rett bak den flotteste jenta i verden, og hun sier ja til han hun skal dele livet sitt med. De øyeblikkene husker man av seg selv. Jeg samler på alle de små, og tror det gir meg tusenvis av smil, smil som man må samle på.