Alt som starter har en slutt, dessverre. Det gjør at jeg ikke starter noe nå, alt står litt på vent, litt på pause eller litt på noe som aldri skal starte. Bare fordi jeg ikke klarer å la det slutte. Det beste starter aldri, for det vil være verst når det plutselig er over, fordi ting later til å plutselig være over. Den tiden jeg da bruker på å komme over at det er over, er så lang og den tiden setter meg så lang tilbake i tid. Så noen ganger, så står jeg før starten, fordi det som startet tok slutt og det satt meg så langt tilbake at jeg ikke kommer noen vei. Og sånn går det, om og om igjen, ja i en sirkel. Uten start eller slutt.
Egentlig, så venter jeg bare på at det skal bli kveld, sånn at jeg kan legge meg. Legge meg for å sove, for å stå opp til en ny dag som jeg vil fortest mulig skal være over. Og sånn går det, i minst en liten evighet til. Det er trist, egentlig patetisk. Jeg krangler med en lillebror, uten at han vet. En stille krangel som fører til at vi ikke svarer hverandre på telefon, vi snakker i korte upersonlige setninger, og smiler ikke før vi kan se en annen retning. Jeg smiler ikke engang da. Hodet mitt er for fullt til at jeg klarer å gjør noe med det, han vil alltid være lillebror og jeg vil alltid være storesøster. Det siste jeg sier til han får klumpen i magen løsner er ”vi vil alltid være familie, og jeg vet at du er glad i meg” Han ser på meg med et tomt fraværende blikk, og spør om han har noe valg. Klumpen løsner, jeg går og hva som kommer etter vet jeg ikke.
Rufus var fin, jeg samlet noen smil og etter en øl har jeg samlet meg selv. Følelsesmessige karuseller er ikke det tryggeste om dagen. Jeg gråt, og plutselig var det pause. Venninne min sa jeg var søt og da var det greit. I pausen forteller jeg at denne julen skal jeg ikke være sammen med familien, jeg gråter litt mer og hun sier igjen at jeg er søt. En gang må jo være den første sier jeg.
Gutten i sengen min lukter glasur, han kommer hjem til meg midt på morgen når jeg sover. Hele natten har han bakt boller og kakemenn til de som ikke har tid å bake selv. Han er en fin gutt. Han er ikke så søt, bortsett fra at han lukter glasur, men han er innmari flott og veldig kjekk. Og det er rart, jeg faller for de søte. En gang må jo være den første tenker jeg.
En sms på telefon gjør meg glad, og jeg lurer egentlig på hvorfor jeg som egentlig har det så bra, ikke har det bedre? Jeg vet ikke så mye om livet, men en ting vet jeg – jeg lever bare en gang, og denne gangen er den eneste.
