..: hvilken vei :..

Vi ville to forskjellige ting, på to forskjellige steder til helt forkjellig tid. Ingen var villig til å endre på sitt ønske og det eneste utfallet blir da at man går hver sin vei. Og det har jeg gjort denne høsten. Gått min vei, jeg har tenkt på meg selv og for første gang i mitt liv har jeg latt hode avgjøre. Det er veldig rart og det hele føles som salt honning. Det er alltid vanskelig å ta følelsesmessige valg, men det er ennå vanskeligere å vite om man har valgt rett. Og der er jeg nå, hvordan vet jeg at jeg ikke vil samme vei?

..: du vet hvordan det er? :..

Du vet hvordan det er når du ser på han å tenker at han aldri kan bli din, at han spiller i en liga som du ikke engang er supporter til. Når han da allikevel sier hei til deg… Du vet hvordan den føles? Og når han ikke bare lengre sier hei, men fører en samtale med deg. En samtale som inneholder mye mer enn luft. Hva skjer da?

Og når han ikke lengre bare snakker til deg, han ser deg og han ser på deg. Hvordan blikket hans følger ordene mine når jeg klønete forklarer at jeg ikke blir imponert av sommeren, men at høst og regn er det beste jeg vet.

Når du kan fortelle venninnen din at han gir deg toppen av rundstykket fordi det er den delene du liker best, selv om han mener det samme. Og når han vil at ditt navn skal stå ved siden av hans på ringeklokken. Hva er det egentlig som skjer da?

Den følelsen du har når du møter blikket hans mange meter unna, hvordan menneskene rundt bare sakte viskes bort og du må anstrenge deg for å slutte å smile. Og ikke minst, når han da endelig kysser deg, som om han aldri har gjort annet. Du vet hvordan det føles?

Og når han sier jeg elsker deg, og du sier det samme tilbake. Ja hva skjer da?

..: heisen :..

Jeg er fortsatt her, på nøyaktig samme sted som for tre år siden. Det føles som jeg har tatt heis opp og ned igjen: Millioner av ganger har jeg trykket på den samme knappen og sett dørene lukke seg sakte ved et pling. Jeg kjefter på en venn fordi han ikke har kommet over henne som ikke ville dele hånd med han. Det er.. et år siden. Også står jeg der, i den dumme heisen og sier hei til fremmede mennesker når de kommer inn. Som om det er helt vanlig? Jeg har vel ingen rett til å be han komme seg videre når alt jeg gjør er å bevege meg sakte mellom etasjene. Livet er så innmari kort, kanskje er det over i morgen eller om 60 år. Det vet man jo ikke, og da er det rett og slett for trist når alt jeg har på papiret er at jeg er innmari god på heis. Sånn kan det ikke være. I dag gikk jeg opp alle trappene, og hvis du har en utfordring som ikke har med heis å gjøre –gi meg den. Jeg kan ta heis en annen dag, det går alltid en heis.

..: avrunding :..

Noen etasjer lengre ned var det glade mennesker som sang på gamle sanger, kvelden var som limt på et lerret og ingenting annet betydde noe. Det er siste kvelden på balkongen hos han. Jeg presser fotbladet mot det kalde rekkverket, ser inn i flammene på stearinlysene og kjenner at smilet brer seg over ansiktet. Sommeren har hvert av den uvanlige sorten, og lettelsen for at den er over utgjør nok den største delen av smilet mitt.

Jeg har låst kontoret mitt og levert fra meg en oppgave på 98 sider, som jeg har fått tilbake med en bokstav på. Du er blant de beste sa veilederen min. Jeg vet ikke om jeg skal ta det personlig eller faglig ettersom han har spurte om det var upassende å be meg ut på middag.

Om bare noen dager skal jeg være student igjen, og det er egentlig mot all odds. Bare tanken på nytt pensum gjør meg litt ør i toppetasjen, men jeg har ingenting å tape på et forsøk.

Uttalige ærlige timer på balkongen har blitt til en 3 års plan, sammen med han. Det er fint og skummelt på samme tid. 3 år er veldig lenge, om tre år er jeg over 30 år og burde kanskje være mamma? Det inngår for øvrig ikke i planen. Isøde og familie inngår i planen, jeg sammen med han et helt nytt sted er selve planen. Jeg gleder meg selv om det er et år til, det er fint å ha noe å glede seg til.

..: litt om alt :..

I am the wilderness locked in a cage,
I am a growing force you kept in place,
I am a tree reaching for the sun,

Please don’t hold me down
Please don’t hold me down

I am a rolling wave without the motion,
A glass of water longing for the ocean,
I am an asfelt flower breaking free,
but you keep stopping me
Release me , Release me …

I am the rain thats coming down on you,
That you shielded yourself from with a roof,

I have the fire burning desperately
but you controlling me
Release me … Release me ….

..: om stillhet, tomhet og alt imellom :..

Jeg tar en nesten tom trikk hjem, går ned en helt tom gate, for å låse opp en dør og finne en helt tom postkasse. Jeg går sakte opp de lange trappene, lar hånden gli over det kalde smijernet. Det er stille, men jeg leter etter lyd, tegn til at det ikke er tomt bak alle dørene. Så låser jeg opp døren, til en helt tom leilighet. Her bor jeg, sier jeg lavt til meg selv. Som om jeg introduserer tomheten til noen. Jeg går inn i et rom, til en tom seng, min seng. Jeg har vasket bort dagen og kler sakte av meg resten. Jeg sitter på enden av sengen og lurer på når ble sånn. Når ble jeg hun som går tidlig hjem, for en samtale på 4 minutter? Kroppen vikler seg inn i en dyne, også venter jeg. På samtalen, den er alt vi har akkurat nå. Vi prøver å tro at de er gode nok nå, at det vil holde tomheten akkurat på grenseland mellom savn og lengsel. Også ringer du, endelig og stemmen din er den mykeste, varmeste og tryggeste i hele natten. Tellerskrittene koster mer en vi tjener til sammen i timen, minuttene er kortere enn noen gang og et tomrom på 24 timer er vanskelig å fylle på 4 minutter. Vi legger på og før jeg hører stillheten i telefon savner jeg deg. Også er det bare å vente, jeg flytter telefon fra øret og ned til et området rundt hjerte. Telefon ringer tre nye ring, etterfulgt av stillhet. Det betyr at du savner meg, det er nymotens morse, det er kjærlighet fra andre siden av jorden.

..: bare en prikk, noen ganger :..

Det er bare våren sier han, den gjør det med oss alle. Og jeg nikker, smiler til han og sier at antakeligvis er det bare våren. Det er ikke bare-bare, for den setter meg helt ut av virkning. Noen kan like gjerne sette meg på pause. Også går jeg hjem, prøver i alle fall, men jeg ender opp med å sitte som en dust på gresset bak slottet. Jeg gråter mine lite modige tårer og syntes både våren og livet er et dårlig konsept. En dame spør meg om det går bra, og aller mest vil jeg si nei, jeg sitter vel ikke her å gråter hvis det går bra. Hun fortjener bedre, så jeg leter frem et ja, et smil og til slutt ett takk. Det er ikke mangel på de som bryr seg om meg, men mangel på de som forstår.

Jeg samler meg, bokstavelig talt. Tar tingene mine med meg og går veien mot hjem, der jeg bor sammen med noen jeg egentlig er veldig glad i, men som jeg skuffer stort, så mange ganger at jeg ikke holder telling lengre. Det ringer fra lommen min, jeg legger hånden på telefon å kjenner at det ringer, men jeg kan ikke svare. Gråt i halsen og tårer i hendene. Det ringer igjen, og jeg vet det er en mamma, som bryr seg om meg. Hun ringer alltid to ganger, fordi hun vet at vesken min rommer et lite stykke Afrika. Et negerbarn og kanskje en bongotromme på gode dager.

Innledende ord som ”hei skatt, er det fint med deg” gjør at jeg ikke klarer å holde tårene i hendene, de faller mot bakken og jeg sier nei, det går egentlig litt dårlig, faktisk elendig hvis jeg skal være ærlig. Følelsen av at jeg mister grepet om alt, gjør at jeg gir litt opp. Jeg slutter å tro på alt det jeg brenner for, jeg leter ikke etter smil og hele veien tenker jeg bare på at det er tull det vi driver med. Det å være menneske, for et unødvendig konsept. Men jeg sier ikke det.. jeg svarer det går greit, og at pollen holder på å ta over livet mitt.

Alt som er vaskelig skjer på denne tiden. Jeg slutter å virke, ønsker meg bort. Egentlig til hvor som helst , bare ikke der hvor jeg er selv. Jeg holder ikke ut å dele tid med meg selv, og den jeg er når det er vår. Det er litt for mye av alt akkurat nå, og jeg klarer ikke å få fotfeste. Jeg skjønner meg ikke på høstdepresjon, gi meg et hefte om vårdepresjon og jeg sklir sikkert rett inn i alle avsnittene. Hvis jeg bare kunne få være et avsnitt i noen mnd, eller et punktum. Jeg kan nøye meg med en prikk.

..: små herligheter :..

Det finnes jordbær på butikken nå, jeg tror ikke de er dyrket på ekte vis. Men det gjør ikke noe. Jordbær gjør en forskjell – som i at det er sommer på vei. Når jeg lukker opp døren på jobb slipper jeg en stripe sol inn på gulvet, det lukter lett sommer og jeg kjenner at fregnene våkner under huden min. Snart tror jeg gresshoppene synger i trærne, gresset kiler meg mellom tærne og at alt vil føles enkelt. Jeg skal ikke si som sist, at sommeren er min. Jeg nøyer meg med å si at sommeren kommer og at jeg tar det jeg kan få, av sommeren altså.

..: Noen ganger :..

Vi deler hemmeligheter så store at pulsen min slår dobbelt bare jeg tenker på det. Vi snakker om veien, og at vi, som dem vi er må ta de slagene som kommer. Jeg føler meg tidvis lamslått av livet. Det er ikke noe annet en følelser, på innsiden av hele meg. Følelsen av å være fanget i han sitter ennå igjen, og jeg fortelle meg selv at akkurat det må jeg leve med. Aldri vil jeg få følelsen av hele han tilbake, og det beste jeg har av han nå er den delen av han som alltid vil være min. Det eneste riktige jeg kan gjøre er å forklare det, utlever en del av meg selv som gjør meg veldig sårbar.

Jeg stille han spørsmål jeg ikke tåler å høre svaret på, og aldri før har han hvert mer ærlig. Svarene kommer som små kniver et sted mellom hodet og magen. Det er den følelsen av at noe kan være så riktig og feil på samme sted, en følelse av å være slått når du trodde du var uslåelig. Ved målstreken ved jeg ikke om kvelden har tråkket sti for fremtiden, eller om det er så håpløst som det føles. Det er akkurat som om mine deler ikke passer sammen lengre. Jeg passe ikke sammen med han.

..: de øyeblikkene :..

Jeg synger høyt, går barbent hjemme, spiser en kurv med jordbær til frokost. Bare fordi jeg kan det. Og jeg syntes det er fantastisk. Jeg ville ikke sammenligne det med et kyss fra han du akkurat har forelsket deg i, eller følelsen av at det blir vinter midt i våren du har startet. Men alle de små tingene, som kanskje oppleves som små selvfølger er egentlig de beste små øyeblikkene. Så forbigående og så små at du ikke tenker over det. Man vil alltid huske de største øyeblikkene, når din beste venninne forteller deg at hun er gravid og du holder på å falle av stolen fordi blir så glad. Når han forteller deg, midt på natten at han elsker deg litt, fordi du har gitt han en bit av deg selv. Den dagen du står rett bak den flotteste jenta i verden, og hun sier ja til han hun skal dele livet sitt med. De øyeblikkene husker man av seg selv. Jeg samler på alle de små, og tror det gir meg tusenvis av smil, smil som man må samle på.